Mangen sier jeg er så gald og munter,men jeg er ikke det! Inni meg er jeg trist,veldig trist!Ikke alltid da,det kommer og går.
Jeg ble slikt etter fødselen med Adrian,og har enda ikke gjort noe med det,for jeg synes det har vært vanskelig å kontakte legen og fortelle dette. Jeg har mer gode enn dårlige dager,ungene mine vokser ikke opp i ett hjem med en mor som bare sitter å gråter,for jeg holder det for meg selv. Vil ikke at de skal se det...
Har egentlig prøvd å ignorere de vonde følelsene jeg får,men jeg får det ikke til lengre. Føler jeg må ta tak nå,og snakke med noen,før det hele blir verre.
Jeg kan sitte på kveldene å gråte,for ingenting. Føler meg ensom selv om jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg.
Idag har jeg snakka med 2 gode venner om dette,for jeg har hatt en skikkelig dårlig dag,og jeg fikk ett tips av hun ene om kinesiology. Det skal jeg prøve ut. Jeg har ikke troen på å sitte på ett kontor og prate med en psykolog. For jeg vet ikke hvorfor jeg er så lei meg!
Selv tenker jeg det er en fødselsdeperisjon,for dette kom som sagt etter fødselen.
Håper virkelig jeg blir bedre snart,for jeg er lei av å være så nede i perioder,når jeg egentlig burde være høyt der oppe,jeg har jo alt jeg trenger,har 2 superflotte barn som jeg elsker over alt på denne jord!
MEN! Som jeg sa,jeg har mer gode en dårlige dager,og barna mine lider ikke av disse tunge tidene mine,så jeg føler meg ikke som en dårlig mor!
Har merket at den siste tiden nå har det vært litt ekstra dårlige tider,men jeg tror det kan også ha litt med at nå når det nærmer seg jul så savner jeg mamma enda mer.
Hvem vet hvorfor jeg er slikt,bedre skal jeg iallefall bli! :D
Det gjorde veldig godt å få skrevet dette faktisk. Kanskje jeg burde begynne å skrive dagbok,for jeg merker at det er godt å få ting ut!
Ha en fin natt alle sammen :)
(plutselig var bloggtørken over hehe)
Å skrive seg ut av ting er sunt. Bør absolutt prøves. Når det gjelder fødselsdepresjon, så ta det alvorlig. Snakk med helsestasjonen. Jo tidligere en tar tak, jo bedre. Ikke la den sette seg. Det tok seks år før jeg skjønte at det var det jeg hadde. Da var den grodd godt fast. Og sist, men ikke minst, fødselsdepresjon er vanligere enn man tror. Det er bare det, at det krever mot til å si at en er deprimert i en tid der alle forventer at du skal være lykkelig og takknemlig hele tiden, fordi du har fått friske velskapte barn.
SvarSlettHvordan har du det nå da?
SvarSlettJeg håper jeg blir bedre fort jeg,for jeg er veldig takknemlig for de flotte barna jeg har,derfor synes jeg det er så vanskelig å ha sånne dumme nedturer!
Våkna i morges med ett stort smil om munnen,tok begge ungene opp i senga og vi bare lp der og koste oss.
Jeg vil bli bedre for deres del,slik at jeg kan yte max,og være lykkelig hele tiden :)
Synes det er flott du skriver om det jeg! Å være deprimert er ingenting å ha for seg selv, da bygger det seg bare opp til verre! Prøv alternative ting, alt kan hjelpe...men som sagt SNAKK om det, selv om du nå ikke helt vet grunnen ligger den bak der et sted og knager...
SvarSlettDu virker som en kjempe alright jente som har bein i nesa...you can do it! :D
Kjempefint at du åpner deg om dette,ikke alle som tør å innrømme noe sånt.
SvarSlettDu virker veldig sterk så dette går nok bra.
Jeg er heller ikke like blid alltid,og hadde det tøfft etter fødselen,så jeg har også gråti masse.
Stå på!
Klem
Takk alle for støttende ord,det betyr masse for meg! :D
SvarSlettGodt å se at du har kontaktet legen og HS. Dette klarer du. Men husk at ingen er lykkelig hele tiden. Livet skal ha sine opp og nedturer. Det er disse utfordringene som gjør at vi utvikler oss. En dans på roser er ikke så spennende i lengden. Desverre er det noen av oss som får større prøvelser enn andre. Men det virker som du har styrke til å komme igjennom dem. Du er modig som skriver om temaet og jeg tror du hjelper mange med å sette det på dagsorden. Stå på jenta mi.
SvarSlettJeg kom ut av det, men fant desverre mange andre ting underveis som jeg måtte ta tak i. Jobber fortsatt med meg selv og ser heldigvis at jeg er i forandring og at livet blir letter.
Syns du e utrolig flink som har tatt det første skrittet. Så lenge det e gjort så e du langt på vei. Eg e veldig glad i deg og vil så gjerna ver der for deg. Tenke på deg! Stor klem fra Anne
SvarSlettDet er mer normalt enn du tror.. Jeg fikk depresjon etter jeg fikk Eldstefrøkna.. Holdt å kjøre meg helt i grøfta... Hadde det ikke vært for mamma... Men jeg kom meg ut av det, heldigvis! Nu er det bare angsten igjen.. Høhø. ;P
SvarSlettSupert at du tar tak i det hvertfall, man kommer seg ikke så langt før man gjør det...
Masse lykke til fremover, skal følge med på hvordan det går med deg ;)
Takk for all støtte folkens :)
SvarSlettVar en smule redd for at dere kom til å se "ned" på meg,men dere er jo bare herlige og støtter meg!
Tusen takk!!