Skulle så ønske hun var her med meg nå...
Vil så gjerne dra hjem til henne og ta en kopp kaffe og snakke om alt og ingenting,le isammen,men det går jo ikke! Vet at hun sitter oppe i himmelen og kikker ned på meg og passer på meg,men av og til så føler jeg at det ikke er godt nok! Hadde vært så mye bedre om hun var her fysisk. Så trist at hun aldri fikk oppleve Adrian,Emma fikk hun treffe,og det er jeg veldig glad for,men merker nå at med en liten baby i hus så trenger jeg mammaen min mer enn noen gang,lyst på gode mamma råd når det er noe jeg lurer på,eller er sliten....
Men en dag ser jeg henne igjen og det blir godt,for hun er dypt savnet.
Tankene kommer
følelsen av savn
tårer ...
Så vondt det er
å miste "noen" vi er gla i.
En indre sårbarhet
som bare "er"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar